Psykologisk reaksjon på å være i minoritet

Jakob Sverre Løvstad 

CTO, Seema

12. november 2025

Gjennom en ganske lang rad artikler har vi sett på mange av de psykologiske mekanismene som fører til vansker for de som utgjør et mindretall i forskjellige kontekster, i henhold til Social Identity Theory. Men noe som ikke har vært belyst, er hvordan de som blir gjenstand for fordommer og diskriminering forholder seg psykologisk til dette, og også hva automatisk psykologisk respons kan innebære. Her er det selvsagt et stort bilde med potensielt mye kompleksitet, men Gordon Allport beskriver veldig godt en rekke psykologiske responser som nok mange kan kjenne seg igjen i, og ambisjonen er her å kort gi en liten liste for å skjønne litt «greia».

Egoforsvar

Helt generelt kan man si at veldig mange av responsene man har i møte med en omverden, et system, som fordømmer handler om å administrere eget ego. Man kan ikke overse at man blir gjenstand for forskjellige negative responser, så det blir nødvendig å gjøre forskjellige indre og ytre responser for å møte det hele (noen bevisste, men det skjer oftere ubevisst). Og bare så det er sagt, kan også flere av disse responsene være sosialt hyggelige/tilfredsstillende for omverdenen – det handler ikke nødvendigvis om opposisjon mot majoritet. Men det er uansett belastende for den det gjelder. Dette blir nok åpenbart når du leser videre. Og ikke minst kan man ha flere typer responser i sving avhengig av konteksten man befinner seg i.

Obsessiv bekymring

Én åpenbar reaksjon på å være i minoritet, er at det er et kognitivt fokus på at man faktisk er en type mangfold. Og siden det faktisk er noe som stadig blir lagt merke til og har en del konsekvenser, er det vanlig at man får en slags mild paranoia hvor også antagelsen om å bli sett som mangfoldig kommer frem i situasjoner der folk faktisk ikke bryr seg. Man kan reagere på blikk, måter å formulere seg på og så videre som egentlig ikke er ment belastende fra avsender, men som likevel skaper en reaksjon hos den mangfoldige det gjelder.

Fornektelse av eget mangfold

Kanskje den enkleste måten å slippe å kjenne på sitt eget mangfold på, er å fornekte det. Dette er helt åpenbart lettest om mangfoldet man innehar ikke er synlig gjennom hudfarge, religiøse symboler, rynker, kroppsfasong eller funksjonsgrad (for å ta de mest åpenbare eksemplene). Ved å simpelthen late som man er som alle andre, slipper man unna å bli dømt og lignende – selv om det naturlig nok er en strategi som øker skam, kan skape indre konflikt (at man fornekter gruppen man er del av og føler man svikter dem, eksempelvis) og gjør det mer begrenset hva man kan uttrykke i fare for å avsløre seg.

Tilbaketrekning og passivitet

Å lukke seg inne, er nok en måte å håndtere sine følelser på. Man kan late som at «alt går bra» når man egentlig er veldig lite fornøyd med behandlingen man får som mangfoldig. Dette er det man kan kalle en typisk unnvikende strategi hvor man inni seg føler mye sinne, angst og lignende, men utad viser en slags passivisert maske fordi man ikke orker å «ta kampen». Tilhørende denne strategien er at man nærmest trekker seg inn i en indre fantasiverden – at man liksom går til sitt «happy place» hvor ting er bedre. Altså en eskapisme.

Å klovne seg til

I møte med fordommer kan man også velge å karikere sitt eget mangfold. Mange minoriteter demonstrerer en slags selvironisk overdreven harselering med sin egen annerledeshet. Man kan velge å overdrive en dialekt/sosiolekt, bruke nedsettende termer om seg selv, overspille stereotypier man vet omverdenen har som gruppen man er del av og så videre. Man kommer på en måte omverdenens fordommer i forkjøpet slik at man tar brodden av problemet før andre får sjansen til å begynne å gjøre narr.

Forsterke bånd til egen gruppe

I møte med trusler kan man som del av et mangfold trekke seg veldig til egen inngruppe. Fra utsiden kan det oppstå mye kritikk fordi man ser at visse grupper velger å bo nær hverandre, holde seg til seg selv og skape en slags «klan-mentalitet». Men det som ofte ikke forstås av omverdenen, er at dette er en naturlig respons for minoritetsgrupper når de går i møte med oppfattede trusler fra omverdenen – da er det viktig å stå sterkere sammen med sine egne heller enn å fokusere på å integrere seg og være på tilbudssiden for majoriteten.

Sluhet og list

Dette kan høres litt vel muntlig ut, men i praksis handler det om at man har en forskjell i oppfattelse av etikk for egen gruppe versus andre grupper. Så for egen inngruppe forventes man å være veldig rettferdig og balansert, mens man ikke behøver å behandler utgrupper spesielt bra. Konsekvensen for minoritetsgrupper, er et potensielt sterkt behov for å være ordentlig med sine egne, men at man ikke behøver å være det overfor majoriteten i samfunnet, eksempelvis. Det blir på en måte en noe smålig måte å få litt hevn på overfor de som er kilden til fordommer og diskriminering.

Identifisering med majoritet og tilhørende selvhat

Når man står hjelpeløs overfor majoriteten, majoritetens system og de fordommene de velger å ha, kan det lede til at man simpelthen må akseptere at man som minoritet faktisk er et avvik. Man begynner da heller å lure på om det faktisk er noe fundamentalt galt med seg selv siden man blir tråkket på og man ikke får gjort noe med det – som da fører til et selvhat. Og det uttrykkes også av mange minoriteter: At de simpelthen hater sine røtter, sin hudfarge, sin legning eller hva det kan være. Rollen som «feil» blir del av identiteten.

Aggresjon mot egen gruppe

Litt i forlengelse av selvhat, kan man også ende med å hate sin egen gruppe. Heller enn å rette sitt sinne mot majoriteten og systemet som holder fordommene, er det en mulighet å tenke at medlemmer av egen gruppe er årsak til at det går dårlig. Så man kan begynne å bruke de samme nedsettende ordene og narrativene som omverdenen når man beskriver grupper man egentlig selv kommer fra, og i praksis ønske at de skal «skjerpe seg» eller det som verre er.

Fordommer mot andre utgrupper

Forskjellige minoriteter kan eksistere i et indre hierarki. Eksempelvis har man i rusmiljøet gjerne høyere aktelse for noen som tar kokain på fest enn noen som sniffer lim under en bro. Så en mulighet for å føle seg bedre om egen mangfoldsgruppe, er å tråkke på en annen man tenker ligger lenger ned i hierarkiet enn seg selv. Altså «greit, jeg tar kokain, men jeg er i det minste ikke en limsniffer». Det samme gjelder for legninger, etnisiteter, kroppstyper og det meste annet – det er alltid noen lenger ned i internt hierarki.

Sympati

Som en motvekt til fordommer mot andre minoriteter (i forrige paragraf), kan også minoritetsgrupper føle sterk sympati for andre grupper som eventuelt oppfattes å ha det enda verre. Dette er også på sitt vis egostyrkende, men tar en mindre negativ form – man velger seg bort fra hakkerekkefølgen («the pecking order») for å heller styrke egen posisjon gjennom medlidenhet. At man kan ha sympati for noen, stiller en jo gjerne i maktposisjon selv om det er mindre mørkt enn å fordømme nedover i kjeden.

Å kjempe imot

På et tidspunkt kan det være at medlemmer av forskjellige minoriteter faktisk blir lei av å bli tråkket på og velger å faktisk slåss tilbake på ymse vis. Dette kan ta form i alt fra dramatiske demonstrasjoner til mer formelle rettslige prosesser eller aktivisme, men uansett er poenget at man kollektivt prøver å endre en omverden/et system som undertrykker og fordømmer.

Forsterket innsats

Som kjent er det ganske mange minoriteter som håndterer sin posisjon ved å prøve å være enda bedre enn majoriteten. I Norge har vi klisjeen om at eksempelvis innvandrere ofte går for ALI-fagene og blir nødt til å bevise at de er enda noen hakk vassere enn de som er «født innafor». Det leder til et økt omdømme for gruppene det gjelder på sikt, men er også naturlig nok veldig krevende og skaper en prestasjonsangst. Samt at veien til å falle ned fra den høye hesten er langt kortere enn for de som er del av majoriteten («det var det vi visste, du var egentlig ikke så god»).

Symbolsk status

Dette er overflateversjonen av «forsterket innsats» der man som minoritet forsøker å ta del i aktiviteter eller skaffe ting som symboliserer høy status hos majoriteten i samfunnet. Ved å gå i visse klær, bo et bra sted, være ekstra ivrig med å feire 17. mai og så videre, vil man i Norge kunne vise frem at man er minst like bra som majoriteten på et rent synlig symbolsk nivå.

Nevrotisisme

Dette er vel det nærmeste vi i dag ofte kaller «minoritetsstress», nemlig at man som minoritetsgruppe oftere kan være utsatt for hypertensjon, psykisk patologi og annet som simpelthen er at negative psykologiske responser forplanter seg i helse på et eller annet vis. Man er på vakt, man kjenner stress, og gjennom kroppens stressregulerende system (den såkalte HPA-aksen, eksempelvis) påvirkes man på en rekke problematiske vis.

Oppsummering

Man kan med litt moderne psykologisk blikk tenke seg at det aller meste over er et resultat av skamresponser når man opplever fordommer og/eller diskriminering. I forlengelsen har også Allport laget en liten modell som indikerer hvorfor man velger den ene eller andre typen respons på en belastene omverden/system:

De aller fleste som er del av et mangfold eller har venner fra ymse minoriteter, kjenner nok allerede godt til de ovenstående mekanismene. Men det kan være fint å få et system på det hele både for å forstå og jobbe med dette på en god måte – terapeutisk for den det gjelder og for at system og omverden skal bli langt bedre på å møte mangfoldet på en bedre måte.

Ikke minst er det spennende at Allport skrev om dette for mange tiår siden, men fortsatt er det de samme mekanismene i sving i 2025.