System Justification Theory: Hvorfor vi velger å holde på systemer vi ikke har godt av

Jakob Sverre Løvstad 

CTO, Seema

31. oktober 2025

Det har blitt skrevet og sagt ganske mye opp gjennom historien rundt det å utfordre systemer. Og også i nyere tid har det vært mye systemkritikk i norske medier. Ikke overraskende er det en gryende forståelse av at status quo ikke nødvendigvis fungerer spesielt godt. Så spørsmålet i psykologisk forstand, er hvorfor vi i det hele tatt går med på ting som ikke er til vår fordel – spesielt i et demokrati. Det er gjerne ikke et spørsmål om hvorfor de som tjener på tingenes tilstand ønsker å vedlikeholde systemet, men det er mer merkelig at de som lider under systemet også gjerne velger å forsvare det heller enn å rive ned og lage noe bedre.

Dette merkverdige fenomenet har blitt forsket på av sosialpsykologen John Jost i omtrent 30 år under rammeverket «System Justification Theory» (SJT). SJT er å anse som en paraply-teori eller meta-teori, som igjen hviler på en rekke andre kjente og godt empirisk understøttede teorier i psykologifaget. Samt at det også er et godt overlapp med velkjente filosofiske og sosiologiske konsepter. Det er mye å forklare, men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å tabloidisere tanken her uten å miste for mange viktige poenger.

For å ta det helt grunnleggende først, er det slik at systemer i alle former og fasonger gir oss en grad av forutsigbarhet og et fellesskap. Uansett hvor objektivt bra eller dårlig det er, er det noe som grupperer oss sammen og gir en rekke normer og regler som bidrar til at verden føles mindre kaotisk. Det følger det gode gamle engelske utsagnet «better the devil you know than the devil you don’t». Eksistensielt sett er det noe fundamentalt over det hele.

I tillegg påpekes i SJT at det er rent psykologisk lettest å tenke at verden fundamentalt sett er rettferdig, den såkalte «just world fallacy». Dette er en tankeskjevhet som bidrar til en følelse av trygghet, og selv når samfunnet objektivt sett er å anse som urettferdig, blir det rent psykologisk lettere å tenke at det er ens egen feil om noe galt skjer grunnet systemet – heller enn å tenke at verden faktisk reelt sett ikke fungerer som den skal.

Dette sistnevnte igjen bidrar tungt til å forsterke stereotypier og fordommer, både mot en selv og andre. Ifølge både Kurt Lewin og Gordon Allport blir det fort til at man kan internalisere fordommer, altså føle en form for selvhat, når man i møte med systemet blir behandlet dårlig. Heller enn å gå på barrikadene og kjenne på noe à la den franske revolusjon, begynner man å kjenne seg utilstrekkelig og dårlig som ikke får til livet i den gjeldende verdensorden. Ikke minst er det del av bildet at man forsterker også generelle stereotypier og fordommer mot alle avvikende grupper siden grunntesen er at «systemet har rett, ergo må problemene vi har i samfunnet skyldes avvikerne» – hvem nå enn man har definert «avvikerne» til å være i en gitt kontekst. Take your pick, historien har nok aktuelle eksempler.

Også kognitiv dissonans spiller en sentral rolle her: Om man plutselig skal begynne å omfavne antagelser om verden som går på tvers av overbevisningene man er flasket opp på, navngitt «one’s world of assumptions» av Jerome Frank, blir det en kilde til angst, stress og uro i møte med å måtte lage et nytt, og kanskje fundamentalt foruroligende, syn på omgivelsene.

Det er svært mange flere empirisk solide tradisjoner som også understøtter systemets nødvendige opprettholdelse – slik som «Social Dominance Theory», tendens til å følge autoritære ledere, ønsket om å stå sammen i møte med eksistensielle trusler («Terror Management Theory») med mer. Dette har jeg tidligere beskrevet i mine artikler, så det er bare å scrolle bakover i bloggrullen eller se på Seema sine hjemmesider.

Og hvis du har litt ordentlig med tid, kan du gjerne lese det teoretiske grunnlaget Jost legger frem om SJT (be the nerd you want to see in the world!).

Uansett er poenget at systemet understøttes av en rekke mekanismer som er svært (!) vanskelige å bryte med. Systemet, kan man si, får en egenverdi og krever å bli opprettholdt på en måte som innbefatter både de som nyter godt av det og de som lider under det. Det er ikke sikkert forståelsen av SJT gjør det veldig mye lettere å endre på saken, men det er muligens et første steg å bli bevisst. I verste fall kan man i alle fall si «I told you so» når ting ikke går så bra.