Mentalisering – evnen til å forstå seg selv og andre

Jakob Sverre Løvstad 

CTO, Seema

22. oktober 2025

Det er ganske mye som kan føles avgjørende når man skal jobbe med mangfold. Vi snakker mye om systemiske og strategiske hensyn, og forskningen som ligger bak utfordringene som oppstår. Men om vi skal flytte blikket ned til individnivået, er det psykologiske begrepet «mentalisering» en sentral greie. For å lett og ledig sitere det viktigste navnet innen mentaliseringsfeltet, professor Peter Fonagy, kan man definere begrepet slik:

Mentalising refers to the capacity to perceive and understand oneself and others in terms of mental states (feelings, beliefs, intentions and desires). It also refers to the capacity to reason about one’s own and others’ behaviour in terms of mental states, i.e. reflection.

Altså, det handler om hvordan og i hvilken grad man forstår andres handlinger i funksjon av sitt indre liv, med utgangspunkt i følelser, overbevisninger med mer – og om man klarer å reflektere korrekt om disse temaene. Dette er en evne vi mennesker, gitt en ålreit oppvekst, begynner å utvikle tidlig og som stadig blir mer kompleks etter hvert som vi blir voksne. For de som er kjent med det utviklingspsykologiske begrepet «Theory of Mind», så er mentalisering forlengelsen man gjerne bruker om voksne.

Og om du har hørt folk si ting som «jeg kan ikke skjønne at X gjorde slik og slik», så er det gjerne det man kaller en mentaliseringssvikt – altså at man ikke i tilstrekkelig grad klarer å sette seg inn i hvorfor andre mennesker gjør som de gjør. Da koker det gjerne ned til utsagn som «de er bare gærne», «de er slemme» eller lignende plattheter fordi man selv ikke klarer å strekke hodet sitt rundt hva som skjer i andre enden.

Naturlig nok blir også mentalisering vanskeligere når man har å gjøre med mennesker som befinner seg langt fra egen identitet og egne perspektiver. Sånn rent bortsett fra mentaliseringsevne er det også tidvis slik at man simpelthen ikke har så mye ønske om å forstå når noe(n) gnir en feil vei eller er for annerledes.

Den litt dårlige nyheten hva gjelder mentalisering, er at evnen til å monitorere egen atferd, tankegang, følelsestendenser og så videre, er noe av det mer kompliserte hjernen gjør. I klinisk nevropsykologi bruker man ofte «den kognitive pyramiden» for å beskrive hva som anses som enkle og grunnleggende versus mer krevende og avanserte funksjoner i hjernen:

Det krever altså litt mer enn gjennomsnittlig innsats for å være god på dette. I tillegg skal det sies at det man tenker er «normal evne til å reflektere rundt seg selv og andre» ikke nødvendigvis er kjempeimponerende. I vurderingsskjemaet defineres normal funksjon slik:

Personen viser en ordinær evne til å gi mening til sine erfaringer i form av tanker og følelser. Personen har en modell for ”the mind” (sin egen og andres) som kan være enkel, men er relativt sammenhengende, personlig og velintegrert.

Dette er ikke helt noe som lukter dyp mellommenneskelig innsikt, og helt klart kan bli litt inadekvat om man vil bli kjent med noen fra en veldig annen bakgrunn enn en selv.

På den positive siden, for å ikke drukne i misèren her, er mentalisering en såkalt meta-kognitv egenskap ved oss mennesker. I praksis betyr dette at evnen kan, i motsetning til kognitive evner, trenes i mye større grad. Om man virkelig vil, så kan man gjennom øvelse, gode intervensjoner, eksponering og så videre, få gode fremskritt på området. Så sånn sett er det ingen unnskyldning for å være dårlig i retning av «jeg bare er sånn». Det blir for tynt i denne sammenhengen. Om du vil, så kan du få det til.

Altså, om vi skal snakke om noe som kan gjøres rent praktisk for å få ledere og ansatte til å bli gode på relasjoner og å forstå den andre, så er dette en vei som gir mening å gå. Og her finnes det også heldigvis mye god forskning både på hvordan ting fungerer og hva man kan gjøre med det.