Fagets bestanddeler: «For the love of the game».

Jakob Sverre Løvstad 

CTO, Seema

3. september 2025

Noe som har vært et tankekors for meg helt siden jeg stakk nesen ned i mangfoldsfaget, er at det er veldig preget av enkelthistorier og følelser rundt visse saker. Sånn sett er det også offer for noe man ser i mange andre samfunnsvitenskapelige foretak: Det er fryktelig lett å blande selve faget med de menneskene og historiene som utspiller seg i faget. Det er også langt lettere i samfunnsfag generelt å glemme at det er massevis av forskning som ofte går på tvers av intuisjon enn i eksempelvis kvantefysikk hvor folk ikke egentlig har noen magefølelse for hvordan superposisjon av partikler fungerer. Det virker også som de fleste diskusjoner er veldig langt fra fag, og mye mer vinklet inn i idealisme, betente enkeltsaker og lignende.

Kort sagt: Det er helt sentralt å skille på det å være del av et mangfold, eller ha en historie hvor mangfold spiller en sentral rolle, og det å skjønne faget – som befinner seg i metaposisjon.

For egen del, som nerden jeg er, så ligger kjærligheten til faget primært i forskningen og de mange spennende innfallsvinklene som gjør at jeg stadig søker mer kunnskap. Som vi har påpekt mange ganger, er det et stort tverrfaglig prosjekt som belyser hvordan man skal jobbe vitenskapelig forankret med en lang rekke komplekse problemstillinger. Men det er kanskje litt enkelt å si at man må kunne statistikk, filosofi, sosiologi, ledelse og så videre. Det kan kjennes litt som at jeg barer lirer av meg noen abstrakte termer for å virke litt kul. Derfor tenkte jeg å kjapt gi noen eksempler på hvordan det tverrfaglige faktisk blir benyttet i vårt virke dag til dag – konkretisere litt hva det handler om.

Vi kan ta det som en liten punktliste, som jo er verdens beste pedagogiske grep:

• Filosofi: Som fagfelt er filosofi i praksis en lang rekke strukturert tankegods om hvordan man kan se på mange sider av livet. I tillegg til å forsøksvis være deskriptivt, kan det også fungere normativt: Tanker om hvordan ting bør tenkes på og handles rundt. Akkurat i mangfoldsfaget er det fryktelig mye potensiell etikk, som jo handler om hvem som gjør noe rett og galt i forskjellige situasjoner. Til tross for avisoverskrifter og endeløse innlegg i sosiale medier, er det egentlig ikke i objektiv forstand noe som heter «rett og galt», men ved å forstå etikk som et filosofisk prosjekt og vite om de forskjellige retningene, er man i det minste i stand til å snakke rasjonelt og strukturert om situasjoner som oppstår. I tillegg finnes det mye spennende filosofi om maktforhold, samfunnets oppbygning, måter å se eget livsløp på og så videre – alt sammen relevant når man jobber i det daglige i faget.
• Forskningsmetode og statistikk: Når vi jobber, spesielt i organisasjoner, er det utrolig viktig å stadfeste hva situasjonen er akkurat der vi er. Å lese eksisterende forskning og forstå denne, gjør det mulig å ha et forankret perspektiv på tolkninger vi gjør. Eksempelvis kan mange maktmekanismer føre til såkalt «lært hjelpeløshet», noe som er meningsløst å snakke om uten å kjenne til Seligmans forskning på temaet. Men siden også hver eneste organisasjon er et eget samfunn, må vi lage gode hypoteser og utføre etterrettelige statistiske analyser der vi er. Når vi så har makroanalyser klare, er det naturlig å følge opp med kvalitativ metodikk hvor man må ha et godt grep på narrativ analyse, Grounded Theory, tematisk analyse og så videre – ellers ender man opp med gode gamle «subjektiv synsing basert på intervjuer». Sistnevnte er ikke noe man bør betale for.
• Sosiologi: Det viktigste fra sosiologi er, slik vi ser det, klasseperspektivet. Og da spesielt hvordan interseksjonalitet og klasse henger sammen. Å få tilgang til makt, privilegier, posisjon og så videre, er noe som henger mye på ens bakgrunn og utgangspunkt, men blir også påvirket av spesielt visse typer mangfoldskategorier. Slike klassesamfunn ser vi utspille seg lokalt i hver eneste organisasjon, og krever at man er nøye på effekter dette har på de ansatte.
• Sosialantropologi: Det kan være litt snevert å kun kalle dette sosialantropologi, men det handler i all hovedsak om et «innenfra-ut»-perspektiv. De fleste vitenskapelige fagfelt ser på fenomener utenfra, men antropologi har et såkalt emisk perspektiv: Man prøver å beskrive det som skjer sosialt og kulturelt fra innsiden. Dette gjøres ofte ved at forskeren deltar i et samfunn over tid helt til de på sett og vis blir del av det hele nok til å skjønne dybden i normer, ritualer, sosial dynamikk og så videre. Men også det å lese gode selvbiografiske bøker skrevet av de som faktisk har vokst opp med forskjellige typer mangfold, gir en del av den samme effekten. Eller om man ser dokumentarer hvor man har tidsvitner som i hovedsak driver narrativet. Poenget er å få en sannferdig forståelse av hvordan noe ble opplevd av de som var/er i situasjonen.
• Historie: Det er kanskje litt selvfølgelig, men det aller meste vi ser av problemstillinger innen mangfoldsfaget har et stort bakteppe. Uten å ha en del forståelse av «hvor alt kom fra», blir det vanskelig å skjønne hvorfor det er så opphetet per i dag. Dette gjelder også på organisasjonsnivå: Det er massevis som har skjedd på enhver arbeidsplass som forklarer dynamikken og problemstillingene vi ser akkurat nå. Som en organisasjonskonsulent spøkefullt sa en gang: «Jeg skjønte noe var galt, men klarte ikke helt å forstå hva som skurret. Men alt ga mening da jeg fikk høre at adm.dir. hadde ligget med kona til CFO’en på et julebord for et par år siden.» Ikke at det alltid er like pikant, men om man får folk med fartstid i ærlig tale, blir det fort åpenbart hvor utfordringene kommer fra og hva det dybdepsykologiske bakteppet er.
• Ledelse: Som fag er ledelse en ganske stor paraply, men for å si det kort er det veldig få organisasjoner som faktisk har en reell profesjonalisering av sitt lederskap. Veldig ofte har man folk som har blitt gitt lederansvar grunnet faginnsikt og fartstid, og som gjerne takler det administrative greit nok. Men det å virkelig ha trent på sentrale lederegenskaper er ikke så mange forunt. Samtidig er det helt nødvendig om man forventer et lederskap der det gjøres gode beslutninger med integritet og retning, heller enn å bare tusle i systemets hjerneløse takt.
• Jus: Det er en hel del juridiske hensyn å ta hva gjelder mangfold i Norge. Ofte når folk uttaler seg i media og ellers, glemmer man at det er en hel del man skal rapportere på og mange temaer er lovfestet her i landet. Å ha et grunnleggende grep på hva som skal til for å oppfylle gjeldende krav, er rett og slett noe alle organisasjoner må ha på plass. Uansett hva man føler og mener om saken.
• Psykologi: Det er helt ubønnhørlig mye psykologi i mangfoldsfeltet. Den første virkelig omfattende boken om fordommer kom fra sosialpsykologen Gordon Allport i 1954, men siden den gang har man sett at vår grunnleggende nevropsykologi er kjempeviktig siden vi (altså egentlig hjernen vår) reagerer på annerledeshet uansett hva vi måtte mene om saken. Og hvordan dette skjer, handler igjen (blant annet) om både kognitive evner og hvilken personlighet man har. Som igjen hviler tungt på både genetikk og utviklingspsykologi. Man skal ha lest mye empirisk psykologi for å kunne uttale seg ordentlig om saken uten å henfalle til uriktige klisjeer. Ikke minst er alt av atferdsendringer i hovedsak basert på anvendt sosialpsykologi med noen rimelig hårete modeller i bunn.
• Statsvitenskap: Som de fleste som har fulgt med over tid har sett, blir mangfoldsfaget fort politisk. Flere deler av faget har, oftest uriktig, blitt brukt i opphissede politiske debatter. Og ikke minst blir grunnlaget for politikk ofte drevet av forskjellige grupper med sterke følelser om hverandre, innenfor systemer med varierende grad av demokrati – altså mangfold både i identitet og perspektiver, med definerende rammer rundt. Å skjønne hvordan disse mekanismene fungerer, og hvordan man i faget alltid må forholde seg til det politiske bakteppet, krever et ganske solid overblikk på hva som beveger seg både i samfunnet og på organisasjonsnivå (samt interaksjonseffekter). Ikke minst er alle organisasjoner fulle av interne politiske prosesser hvor man skal ha tungen skikkelig rett i munn for å påvirke de rette stedene for å få gjennomslag for tiltak som gagner faget og menneskene det berører.
• Datateknikk/informasjonsvitenskap: Som kanskje listen over hinter om helt åpenbart, blir det fryktelig mye data som skal håndteres her. Om man ikke har tenkt til å bruke år og dag (med tilhørende urealistiske budsjetter) på å jobbe med en enkelt organisasjon, må man klare å lage gode algoritmer, forstå ytelsesoptimalisering, ha et intimt forhold til passende programmeringsspråk for forskjellige oppgaver – og så videre. I disse dager spiller også KI en stadig større rolle i enkelte av analysemetodene. Men altså, uten automatisering, er faget fullstendig umulig å jobbe med innenfor en rimelig tidshorisont. Jeg tenker med gru tilbake på hvor tregt ting gikk da jeg selv skrev på mastergradene mine. Noe slikt ville vært helt utenkelig ineffektivt med vår nåværende arbeidslast.

Det er garantert mer jeg kunne dratt frem, men det ovenstående er faget slik det fremstår dag til dag i arbeidet vårt. Samt at evnen til å formidle dette her blir viktig til enhver tid. Å kunne forklare hva vi gjør, skrive anbud og alt det der, blir støtteferdigheter.

Men når jeg tenker på hva som gjør faget interessant, så er det jo å daglig lese fagbøker, jobbe med implementasjoner og analyser, gjøre prosjekter som presser oss til å lære enda mer innenfor alt det ovenstående og diskutere spennende temaer (fra hvordan Fuciform Face Gyrus påvirker oppfattelsen av fremmede ansikter til hvordan en algoritme kan kutte et par timer av analysetiden vår). Det er dette som gir «love for the game» – akkurat som jeg i sin tid så utallige mengder opptak av MMA-matcher og trente 10-12 økter hver uke for å bli en bedre utøver. Man må liksom elske selve faget.