Jakob Sverre Løvstad
CTO, Seema
4. juni 2025
De fleste har sikkert per i dag hørt om den såkalte Dunning-Kruger-effekten, opprinnelig beskrevet av psykologene David Dunning og Justin Kruger i 1999. Tanken er enkel i at når man vet lite om et fagfelt, har man ofte ikke selvbevisstheten til at man forstår hvor lite man faktisk vet. Og følgelig overvurderer man gjerne hvor mye man egentlig kan om hva enn det gjelder.
Dunning-Kruger-effekten er således et resultat av det man i psykologien gjerne kaller metakognitive evner: Vår evne til å se oss selv klart i forskjellige sammenhenger. Mange har nok sikkert både merket at man selv mestrer dette i varierende grad selv (og sett det samme i andre). Jeg husker vi også spøkte med nettopp dette etter første år på psykologi hvor man er gjennom alt fra psykofysikk til forskningsmetode til psykoanalyse i løpet av første året, men da på et veldig overfladisk nivå. Man kan sitte med en følelse av at «jøss, nå har vi jo hatt alt om fagfeltet, sånn egentlig». Men så, ikke overraskende, blir illusjonen knust i småbiter i det man dykker ned i hjerneanatomi, detaljer rundt behandlingsforskning, målemetodikk, situasjonsdrevne atferdsmønstre, personlighetsstrukturer og en million andre ting som tidvis føles som å bli hevet utfor bryggen med betongsko. Etter første år, kan man således kanskje tenke at man er på det som humoristisk kalles «Peak of Mount Stupid» i grafen under, før man rutsjer ned i avgrunnen, og kommer litt til overflaten igjen ved «Plateu of Sustainability» etter levert hovedoppgave flere år senere.
Ikke overraskende, er også realiteten i ytelse innen et fagfelt ganske lineært knyttet til kompetanse, og de som har holdt på lenge har en mye mer riktig kalibrert antagelse om eget kunnskapsnivå, enn de som er ferske. Det ser omtrent slik ut (et av mange eksempler tilgjengelig):
Siden dette, som nevnt, handler om metakognitive evner, er det nok rimelig å anta at visse fagfelt er mer utsatte for effekten enn andre (avhengig av hvor mye det tilsynelatende krever av analytisk innsats, og dermed egen oppfattelse av vanskelighetsgrad). Jeg husker en foreleser på studiet sa at debatter i psykologi med legfolk kan være vanskelige fordi alle har en egen hjerne, og altså en egen psykologi. Og da tror folk gjerne at personlige opplevelser og resonnementer rundt disse faktisk er realiteten i empirisk psykologi. Sannheten er at veldig mange av våre atferder, følelser og tanker kommer fra helt andre årsaker enn det vi intuitivt tror – det er liksom halve poenget med forskningen på feltet! Men den pillen er vanskelig å svelge som antatt «ekspert på egen hjerne i eget liv».
På andre siden av skalaen kan jeg nevne at jeg foreleste i statistiske metoder og algoritmer innen ytelsesvurdering. Det er såpass vanskelig og åpenbart krevende for «System 2»-resonnement (altså bevisst analytisk innsats) at jeg tror de færreste, selv etter å ha avlagt eksamen, følte de egentlig kunne det. Selv som foreleser lurer jeg stadig på om jeg egentlig har skjønt det.
Det kjipe er at mangfoldsfeltet tydelig ligger nærmere psykologi med tanke på folks antagelser om eget kunnskapsnivå. Det er fryktelig lett å få litt kunnskap og tro «det er bare å» – fordi store deler av faget er «soft science» og dermed ikke like åpenbart motstridig som eksempelvis realfag.
I realiteten er feltet en tverrfaglig sump med elementer fra psykologi, jus, lederutvikling, statistikk/dataanalyse, filosofi, sosiologi, sosialantropologi og så videre. Jeg kan således heller ikke selv påstå å kunne hele, men må velge å uttale meg om de bitene av faget jeg har kompetanse på, og la kolleger dekke andre deler av puslespillet. Konsekvensen av at det virker lett, men i praksis er svært komplekst, gjør det hele særlig utsatt for Dunning-Kruger-effekten.
Yay…
Norwegian 
English