Terror Management Theory: Det eksistensielle trykket i mangfold

Jakob Sverre Løvstad

CTO Seema

26. mars 2025

Jeg får vel begynne med å si at denne artikkelen er del av en ambisjon om å skrive litt mer om fasetter av mangfoldsfaget som folk der ute kan synes er interessant. Som vi i Seema stadig påpeker, er det et omfattende fag. Og det blir mye å forvente at folk har tid til å sette seg ordentlig inn i det (det blir fort noen år med studier). Men kanskje er det mulig å få noen minutters oppmerksomhet her og der til å skjønne litt mer av det hele. Fokus i dag er da «Terror Management Theory» (TMT), en forskningstradisjon i sosialpsykologi/eksistensiell psykologi med nå ca 40 år empiri bak seg. Og det var dette jeg skrev hovedoppgave om på Blindern, så tematikken ligger mitt hjerte nær.

Starten på TMT kom med en mann ved navn Ernest Becker som i 1973 ga ut boken «The Denial of Death». Dette var et rent tankeverk med dype psykoanalytiske røtter, hvor Becker essensielt påsto at siden mennesket er det eneste pattedyret som faktisk er bevisst og kan reflektere rundt egen død, må det også ha en stor innvirkning på oss rent psykologisk. Morsomt nok fikk Becker en Pulitzerpris for boken, men da posthumt. Skjebnen er unektelig ironisk.

Heldigvis for psykologifeltet stoppet ikke tankene med Becker. Tre forskere ved navn Jeff Greenberg, Sheldon Solomon og Tom Pyszczynski startet arbeidet med å se om antagelsene om dødens påvirkning faktisk stemte og lot seg vitenskapelig etterprøve. Det de i praksis da kom opp med var begrepet «mortality salience«, eller kanskje dødsoppmerksomhet på norsk. Dette er ikke helt det samme som dødsangst. TMT hevder (med mye empirisk bakgrunn) at dødsoppmerksomhet er et allment fenomen som påvirker oss underbevisst, helt uten at vi nødvendigvis kjenner kaldsvette, høy puls og annet som kan typisk kalles «angst» (det finnes også de som har eksistensiell angst på det nivået, men det blir et litt annet tema).

Videre er triggerne for dødsoppmerksomhet gjerne veldig subtile i alle forsøk. Det er ikke noe stort rødt skilt som skriker «DU SKAL DØ» tilstede. Snarere har forskerne brukt små påvirkninger som å la folk se setninger med enkelte dødsrelaterte ord, latt dem gå forbi en gravlund, fått dem til å se bilder som kan minne om menneskers flyktige eksistens og så videre. Det hele er veldig lite åpenbart, og deltagere i eksperimentene får heller ikke vite hva de egentlig er med på, hva som er formålet med forsøket.

Så hva er effekten av å bli oppmerksom, selv meget subtilt, på egen død? Vel, tidligere nevnte tre forskere sier det vel egentlig best selv i artikkelen «Thirty Years of Terror Management Theory»:

«Far and away the most oft-tested implication of TMT is that reminders of death (mortality salience, MS) should increase one’s need for the protection provided by one’s worldview, self-esteem, and close attachments and therefore increase one’s commitment to or striving for them. Consequently, MS is predicted to lead to more positive responses to anyone or anything that bolsters them and more negative responses to anyone or anything that threatens them.»

Kort sagt er effekten at man holder seg til sine egne og helst da de som mener det samme som en selv. Vi søker trygghet, rett og slett. Eller som Becker opprinnelig påpekte: Vi trenger å finne en måte å beskytte oss mot at vi er, og helst fornekte at vi er, forbigående.

Dette er åpenbart ikke noen god nyhet for å praktisere åpenhet for mangfoldet. Man blir eksempelvis mer vendt mot nasjonalisme (det er mye forskning på TMT og politikk), egen religion og lignende. Som Pyszczynski sier i «Terror Management of Fear, Hate, Political Conflict, and Political Violence: A Review»:

«…one early study showed that death reminders increased liking for a person who praised the United States and decreased liking for a person who criticized it.»

«…a large body of evidence showing that measures of dogmatism, intolerance of ambiguity, needs for order, structure and closure, fear of threat and loss, and death anxiety correlated positively with adherence to conservative ideology.»

Forskningen på TMT startet lenge før internett ble en greie (1980-tallet). På den tiden måtte man oftest trigge folk slik som tidligere nevnt for å få frem en effekt. Men i den tiden vi nå lever, er det stort sett langt sterkere triggere tilstede rundt oss fra morgen til kveld. Gjennom digitale medier blir vi bombardert med kjipe eksistenselle påminnelser. Vi kan endog følge med på død og elendighet fra et første-persons-perspektiv om vi vil.

Kort sagt er effektene av TMT mer relevante enn noensinne før i verdenshistorien. Og i dette blir vi, uten særlig kontroll, mer skeptiske til alt og alle som er annerledes, eller forstyrrer våre egne meninger og holdninger.

Å ta et dypt pust, være observant på egne responser og velge annerledes, er noe vi må jobbe aktivt med om faget skal lykkes videre. Det er ikke meningen å være en kilde til «doom and gloom» her, men det hele starter med å i det minste være bevisst på hva som skjer i oss.

Og skulle artikkelen falle i smak, kommer det mer faglig lettfordøyelig stoff fra denne kanten.