Jakob Sverre Løvstad
CTO, Seema
9. april 2025
Jeg tillater meg en liten tabloid vittighet i overskriften her, men la meg også si at forskningen her er solid til tross lettbeint språk. For å ta det aktuelle vitenskapelige hovedfunnet først: Det viser seg at når vi mennesker utsettes for fare for infeksjoner og sykdom, så tar vi avstand fra folk vi anser for å være «de andre». Dette påpeker blant annet kulturpsykologen Michel Gelfand i sin bok «Rule Makers, Rule Breakers: How Tight and Loose Cultures Wire Our World».
Som hun forklarer, er det en ganske åpenbar grunn til dette. Om vi ser tilbake i vår historie og forhistorie, er det gjerne slik at farlige sykdommer har blitt bragt til oss av fremmede. Det er så enkelt som at mennesker fra forskjellige steder i verden opp gjennom har tilpasset seg sitt miljø med immunitet, eller i det minste en grad av toleranse, mot lokale bakterier, virus, mattyper og så videre. Og vi bærer også da med oss mye rart i kroppen til enhver tid som vi lever godt med nettopp derfor.
Men når vi så satte oss på et skip, en hest eller noe annet man hadde tilgjengelig før i tiden, og dro avsted for å møte et samfunn med helt andre forutsetninger… da kunne det fort være vi smittet dem med forskjellige ting som de på ingen måte var rustet til å takle. Slikt har opp gjennom ført til utrolig mange dødsfall, spesielt før vi fikk et moderne helsevesen med tilhørende forståelse av smittevern. I tillegg kommer selvsagt sykdommer som er farlige for alle uansett utgangspunkt, som sprer seg i større grad når vi har kontakt på tvers av geografi.
Så refleksen er at når vi ser tegn til sykdom, holder vi oss borte fra de som er annerledes enn oss selv. Vi tenderer mot det Gelfand beskriver som en «stram» («tight») kultur. Eller for å sitere henne direkte fra boken hennes:
«Strong social norms turn out to be another shield for stopping germs. For example, when people feel more vulnerable to diseases, they tend to have a higher sense of cultural superiority and have more negative views toward other ethnic groups, presumably to avoid the transmission of diseases. And research shows that in times of high levels of disease threat and infant mortality, parents teach their children to be compliant and obedient. By restricting the range of permissible behavior, strong social norms help thwart the spread of disease and help people mount a coordinated response if and when outbreaks strike. By contrast, loose norms, which allow permissiveness and exploration, can promote risky behaviors that expose people to deadly pathogens and thwart effective response.»
Dette er også veldig godt nyansert og fordypet av min favoritt-nevrovitenskapsguru: professor Robert Sapolsky fra Stanford. Han påpeker i sine bøker «Behave» og «Determined» (blant annet) at de mer avanserte funksjonene i hjernen gjerne er i nettverk med svært mye enklere deler for å få til ønskede effekter. Relevant i denne konteksten er at avsky/forakt for mennesker bruker samme hjernesystem som når du ser noen kaste opp eller et betent sår, og får en sånn «æsj»-reaksjon som gjør at du trekker deg unna (svært forenklet sagt).
Oppsummert: Det skal litt til for å ha lyst til å gi en fremmed, eller en man ser som annerledes, en klem når man føler på fare i form av bakterier eller virus. Om vi tenker tilbake til hvordan det utartet seg i vår nylige pandemi, med den kulturelle påvirkningen det også hadde, er det lett å reflektere seg frem til hvordan det ovenstående utarter seg. Og kanskje er også tiden nå rett etter Covid-19 litt preget av en verden som har måttet håndtere et massivt sykdomsutbrudd.
Norwegian 
English