Jakob Sverre Løvstad
CTO, Seema
2. april 2025
I all ydmykhet vil jeg påstå at det er nær sagt umulig å snakke om mangfoldsfaget på noen god måte uten å forstå i det minste det grunnleggende i sosial identitetsteori (SI). SI kom til da Henry Tajfel ga ut sin første artikkel i 1959, og senere har det blitt forsket på av mange, med tilhørende bøttevis av artikler og bøker. Tajfel selv var del av en hel del jødiske psykologer og psykiatere som prøvde å finne gode modeller på årsakene til alt det grusomme som hadde skjedd under andre verdenskrig. Vi kommer nok tilbake til flere av dem under denne artikkelserien jeg nå har påbegynt. Deres arbeid har vært uvurderlig for å skjønne hva som gjør at mennesker gjør som de gjør – i negativ forstand.
I alle tilfeller er SI relativt greit å skjønne i sin enkleste form: Vi går alle sammen rundt med identiteter, og disse identitetene blir aktivert ulikt i forskjellige sammenhenger. Å eksempelvis være norsk er ikke så veldig spennende om man sitter i Valdres med familien og stirrer utover fjellheimen. Men om du går gjennom Madrid og hører noen synge «Ja, vi elsker», er det plutselig kanskje relevant med din nasjonale identitet, og kanskje du ender med å ramle inn på en pub hvor en gjeng sitter og heier på en landskamp i fotball. Da er det plutselig veldig viktig/interessant at du nettopp heier på de røde, hvite og blå. Og da er ofte også andre skillelinjer (som hvor i landet du er ifra) mindre viktige (selv om man i andre settinger ville sett friksjon mellom folk fra Vardø og Vadsø, eksempelvis).
Fra dette vittige (i all ydmykhet igjen) eksempelet er det greit å ta med seg at identitet er kontekstavhengig. Selv om vi grunnet historiske og politiske grunner har blitt opptatt av enkelte grupper, er det forskningsmessig helt tydelig at effekten av gruppetilhørighet varierer veldig gitt hvor du er og med hvem. Og forskning viser også at vi kan lage forskjeller mellom oss av de mest meningsløse ting (som fargen på en trøye, tilfeldige etiketter vi får utdelt eller andre egentlig helt betydningsløse fenomener). Det behøver på ingen måte å kun være de typiske kategoriene som i nåværende tidsånd er satt fokus på.
Generelt er det også slik at vi fester en del av vår selvtillit til gruppetilhørighet. Tilbake til fotballeksempelet, vil folk generelt være mye mer lystne på å holde den norske identiteten om vi vinner landskampen enn om vi taper. Vi vil aller helst være innafor med grupper det er stas å være med i. Og vi er også mer generøse med de vi anser å være i vår egen gruppe.
Fra det som står over, kommer vår klisjé om at hver organisasjon er sin egen landsby. Når man skal finne ut hvordan ståa er med mangfold opp mot trivsel, prestasjon, sykefravær og hva enn, så må man inn og hente ut data lokalt, i den konteksten som er relevant. Det nytter ikke å si ting ut ifra hvordan situasjonen er i en annen bedrift, et annet land eller hva enn. I beste fall vil slike referanser være hypotesegenererende, men that’s it.
Om artikkelen her ikke var helt nok, kan jeg anbefale å se denne videoen som også forklarer prinsippene godt og engasjerende:
Norwegian 
English