Jakob Sverre Løvstad
CTO, Seema
21. mai 2025
Erfaringen så langt er at «kognitiv dissonans» er et begrep som veldig mange har hørt om. I alle fall er det mange som rekker opp hånden når jeg skal snakke om fenomenet på diverse kurs og jeg spør om publikum er kjent med det. Samtidig er nok også opplevelsen at ikke alle har helt fått forståelse for hva det begrepet egentlig betyr og hvor konseptet kommer fra. Siden det er ganske høyrelevant i både vårt og andre fagfelt, tror jeg vi skal tillate oss en liten vandring tilbake til opprinnelsen av forskningen på området.
Den første boken som tok for seg kognitiv dissonans, var «When Prophecy Fails» som kom ut i 1956, skrevet av Leon Festinger, Henry Riecken og Stanley Schachter – alle sammen etter hvert svært kjente navn innen sosialpsykologien. Om man skal oppsummere boken helt kort, er det en beskrivelse av hva som skjer når våre overbevisninger får et møte med en virkelighet som ikke er i overenstemmelse. Festinger et al så på en dommedagskult som, siden vi alle er her fortsatt, tok feil i sin tro. Det interessante var dog å se hva som skjedde med følgerskaren når jorden ikke gikk under. Selvsagt var det de som skjønte feilen og forlot kulten. Men det var også mange som gikk for helt andre løsninger for å slippe å endre på sine overbevisninger. Eksempelvis trodde noen at de bare hadde tatt feil av datoen for når dommedag kom, eller at kanskje kulten nettopp grunnet sin innsats hadde reddet jorden («pray doomsday away»).
Dette ledet til den spede begynnelse av å forstå kognitiv dissonans, eller da i praksis hvordan vi mennesker responderer når vi står overfor motstridende tanker. Mer relaterbart enn akkurat dommedag, er kanskje når folk røyker, men etter hvert får ubestridelig bevis for at det er kreftfremkallende. Da kan man kanskje si til seg selv «jeg lever så sunt ellers» eller «man lever jo bare én gang» om man ønsker å fortsette med vanen, selv i møte med at det ikke er så lurt.
Det ble også hypotetisert at hvorvidt man beholder sitt opprinnelige perspektiv eller endrer seg, har mye å gjøre med en del faktorer som hvor investert man er i egen overbevisning, hvorvidt man er i en gruppe som tror det samme som en selv, hvor mange handlinger man har tatt i tråd med sin overbevisning og så videre. Åpenbart nok, kanskje.
Senere brukte da Leon Festinger selv, og også en rekke andre forskere etter hvert, mye tid på å rigge eksperimenter som viser nettopp hvordan vi håndterer indre konflikt av forskjellige typer (hint: vi er ikke nødvendigvis veldig gode på det – helst unngår vi eller prøver å redusere effekten av konflikterende informasjon). Og en favorittbok her er nok «Mistakes Were Made (but Not by Me): Why We Justify Foolish Beliefs, Bad Decisions, and Hurtful Acts» av Carol Tavris og Elliot Aronson. Som tittelen hinter til, er dette en (mørk, men festlig) beskrivelse av hvordan kognitiv dissonans kan lede til noen ganske grelle konsekvenser når man ser effekten på beslutninger, global politikk og så videre. Med tilhørende relevant forskning, selvsagt.
Om jeg får i all ydmykhet lov til å trekke det ovenstående over i mangfoldsfaget, så er det noen ganske viktige ting å tenke på, slik jeg ser det. Som nevnt i flere andre innlegg fra min side, er det ganske mange følelser og agendaer i alle retninger i det vi jobber med. Og jobben min er i hovedsak å analysere data og finne den statistiske sannheten så godt det lar seg gjøre for en drøss organisasjoner. I dette er det faktisk relativt enkelt å gjøre dataanalysen (det krever masse koding og regning, men er veldig forutsigbart). Utfordringen ligger mye mer i å få folk til å ta innover seg det tallene faktisk sier. Nettopp fordi mangfold i forskjellige former per definisjon er annerledes enn majoriteten, vil gjerne det å forholde seg til «andre virkeligheter» være en stor utfordring. Ikke minst kan det fort være at vi avdekker problemstillinger som ikke er i tråd med det organisasjonen antar. Eksempelvis jobber mange (de fleste?) med en form for likestilling basert på kjønn, og inkludering rettet mot kultur/etnisitet. Men i mange tilfeller ser vi at eksempelvis nevromangfold og sosioøkonomisk status har mye mer å si. Hvordan reagerer man på slik informasjon? Eller hva skjer når man observerer at lederes antagelser om organisasjonen ligger langt fra de ansattes selvrapportering? Tåler man en slik feedback som både kan være litt vondt for egoet og også viser et perspektiv man ikke er kjent med?
Slike problemstillinger florerer det av i det daglige for vår del. Og gitt også kognitiv dissonans kan gi en følelse av stress/uro/ubehag, er det helt naturlig at folk flest vil unngå det. Men da forsvinner også hele det vitenskapelige prinsipp om å lene seg på empiri. Så da er faktisk tidvis datadrevet mangfoldsarbeid tidvis like mye gruppeterapi som analyse.
Norwegian 
English