Fra stereotypier til fordommer – en kort eksemplifisert reise.

Jakob Sverre Løvstad

CTO, Seema

8. mai 2025

For å skjønne dagens artikkel, er det veldig lurt (!) å lese min tidligere artikkel om «Stereotype Content Model» (SCM). Ellers blir dette her litt hengende i luften. Årsaken er at fordommer grovt sett følger akkurat samme logikken som stereotypier, men man tar jo da bort de positive effektene av stereotypier i praksis. Som tidligere nevnt, kan tross alt stereotypier ha positive effekter også, avhengig av kontekst. Men fordommer not so much…

Med SCM friskt i minnet, kan vi tenke oss at fordommer ligger langs de samme aksene som i nevnte modell. Men vi deler for letthets skyld grovt inn i fire kategorier av fordommer:

Nå skal jeg videre være skikkelig lat og simpelthen ta med forklaringen på de fire kvadrantene fra Bye (2015):

De beundrede. Flere av gruppene ble sett på som enten kompetente og veldig varme (f.eks. kvinner, homofile menn og middelklassen) eller som kompetente og ganske varme (f.eks. nordmenn, menn, studenter og folk med høy utdanning). Samlet sett kan man tenke på disse gruppene som å representere de typiske inngruppene eller referansegruppene i Norge, altså grupper mange enten tilhører, sammenligner seg med eller ønsker å være en del av.

De mislikte, men respekterte. På tvers av land er det én sosial gruppe som konsekvent havner i kvadranten for misunnelige fordommer, nemlig rike mennesker. Også i våre data anerkjennes rike mennesker som kompetente, men vi liker dem ikke og vurderer dem som kalde.

De snille, men ikke så dyktige. Det var få grupper som klart havnet i kvadranten for medlidende fordommer; anerkjent som vennlige, men ikke respekterte som kompetente. Unntaket var funksjonshemmede og folk med lav utdanning. Begge disse gruppene kan sies å møte denne sjatteringen av fordommer.

De foraktede. Deltakernes svar viste at tre grupper stereotypisk ansees som kalde og inkompetente: rusmisbrukere, tiggere og rom. Dette gir et tydelig bilde av hvem som ikke regnes med i det større «vi-et». Også fattige, trygdede og arbeidsledige ble ansett som lite kompetente, men ble noe mer positivt vurdert på varme.

De i midten. Noen grupper ble rangert midt på både varmeaksen og kompetanseaksen. Dette gjaldt for eksempel innvandrere. Når vi i den siste delen av undersøkelsen ba deltakerne vurdere spesifikke innvandrergrupper, så vi at polske, pakistanske og irakiske innvandrere forble i denne midtposisjonen. Svenske og somaliske innvandrere fikk derimot diametralt motsatte plasseringer, og skilte seg dermed fra den generelle «innvandrer»-kategorien og de andre innvandrergruppene. Svenske innvandrere stereotypes som nordmenn (altså som varme og kompetente), mens somaliske innvandrere deler den klart negative (lav varme, lav kompetanse) stereotypen til tiggere, rom og rusmisbrukere.

Nå har det garantert skjedd ganske mye i det norske samfunn siden Bye kom med artikkelen referert til her (2015). Både hvilke grupper vi anser som relevante i samfunnet og hvordan vi vurderer disse, er i stadig endring over tid (og mellom kulturer).

Det som kan virke å ha vært en utvikling, en mulig hypotese i alle fall, er at mangfold i ymse forstand veldig ofte ser ut til å bli plassert i kvadranten «de snille, men ikke så dyktige» de siste årene. Fra det man ser i mediebildet, og endog fra narrativer blant de som jobber med DEI, er ofte tanken tilsynelatende at de med mangfold primært er hjelpetrengende. Selv om dette er veldig velmenende, så overskygger også en slik måte å tenke og snakke på at mangfold er en ressurs. Og en helt nødvendig del av arbeidslivet vårt. Når vi har målt at 45% anser seg som minst én type mangfoldig på tvers av over 6000 datapunkter, blir det snodig å fokusere mest på medlidenhet som driver for arbeidet her.

Det virker også som at en hel del av de som representerer mangfold selv har tatt til orde i denne konteksten. Det har kommet flere utsagn som indikerer at flere er lei av å være «en sterk historie» eller «en stor inspirasjon» – det primære ønsket er heller å bli sett som likeverdig og aktuell som kollega. Det er tross alt det store problemet med «de snille, men ikke så dyktige»: Man vil være grei med dem, men en slik holdning stopper fort at man tar dem seriøst som leder, fagekspert, talent og så videre – alt som ligger på kompetanse-aksen.

Uansett bør nok konsekvensen av å forstå fordomskategoriene være å bli bedre på å realitetskalibrere med den personen man har med å gjøre. Som alltid oppstår problemet når vi ikke stopper opp og undersøker, og dermed lar diverse forutinntattheter spille seg uhindret ut.