Jakob Sverre Løvstad
CTO, Seema
23. april 2025
Jeg tror jeg får begynne med å poengtere at stereotypier er en konsekvens av vår høyst nødvendige vane i å kategorisere hverandre som mennesker. Selv om begrepet stereotypier oftest i dagens samfunn brukes i negativt ordlag, er det rent psykologivitenskapelig kun en assosiasjon man har til grupper av mennesker. Og de (altså assosiasjonene) kan være positive, nøytrale eller negative. I tillegg er de også oftest veldig vekslende avhengig av kontekst. Det å være del av en gruppe, eksempelvis «de eldre», vil gi høyere eller lavere status avhengig av hvilken kultur man oppholder seg i (altså: er vi i en ungdomsforherligende kultur eller i en som har høy respekt for liv levd?).
Selv om forskjellige typer gruppetilhørighet som sagt gir forskjellige utslag, er grunnlaget for vår vurdering lik uansett – det er basert på en del tendenser som har vært viktige gjennom evolusjonens gang. Som da den såkalte «Stereotype Content Model» (SCM) poengterer, forsøker vi egentlig å finne ut to ting når vi skal vurdere andre mennesker: a) i hvilken grad folk er varme (tolerante, ærlige, trivelige osv), og b) i hvilken grad folk er kompetente (intelligente, kompetitive, har selvtillit osv).
Som Wikipedia i dette tilfellet sier veldig godt:
«The model is based on the notion that people are evolutionarily predisposed to first assess a stranger’s intent to either harm or help them (warmth dimension) and second to judge the stranger’s capacity to act on that perceived intention (competence dimension).»
Så som jeg pleier å poengtere når jeg holder kurs, er stort sett våre omtaler av andre egentlig at vi flytter et punkt rundt i et todimensjonalt rom. Vi bruker fryktelig mange adjektiver når vi snakker om forskjellige mennesker/grupper av mennesker, men det er i stor grad bare en drodling rundt hvorvidt noen er en øksemorder eller en en ny bestis, og hvorvidt vedkommende knapt finner bakenden sin med lommelykt eller klarer å få ting gjort. Satt på spissen.
Og grunnen til at vi bruker gruppeinformasjon til å bedømme mennesker, er simpelthen et informasjonsknapphetsproblem: I møte med noen tar vi utgangspunkt i det (lille) vi vet for å prøve å finne ut av ting. Men over tid med et individ hvor vi får økende grad av informasjon og bygger relasjon, vil behovet for bruk av identitet til vurdering forsvinne.
For å illustrere poenget, kan vi se på en tidlig SCM fra 2002, hvor forskerne bak fikk vurdert en rekke grupper de hadde fått kartlagt i USA (utvalget av grupper kom fra en forstudie der de i praksis spurte folk om hva de anså som aktuelle grupper i samfunnet – det er sånn sett ikke grunn til å kritisere forskerne selv for gruppevalg og navn på disse):
Som sagt vil forskjellige gruppetilhørigheters vurdering, og ikke minst hvilke grupper vi anser å være relevante, variere fra sted til sted, og på tvers av tid. I Norge ble følgende modell validert i 2015, og som man kan se er den annerledes enn den amerikanske:
Jeg kommer tilbake til konsekvensene av å bli satt i de forskjellige gradene av varme og kompetanse i en senere artikkel. Men inntil videre er det lurt å simpelthen merke seg at når vi vurderer andre ut ifra kategorier, så er det bare et forsøk på å finne ut noen grunnleggende viktige ting før vi får utfyllende informasjon (som nevnt er stereotypier er kun relevante før en reell relasjon er tilstede). Å ha dette i bakhodet når man er involvert i mangfoldsfaget, er naturlig nok ganske viktig, og hjelper også med å forstå sin egen og andres tankeprosess. Livet blir enklere når man forstår hva folk prøver å vurdere i beskrivelser av andre mennesker.
La oss eksempelvis anta en nyansatt ved navn Arne, hvor andre snakker om vedkommende: «Arne gadd ikke å komme på teambuilding sist uke – det synes jeg er dårlig stil» (nedgraderer varme). Så svarer kanskje en annen «Du, jeg hørte det var fordi han måtte ta vare på sin syke kone» (oppgraderer varme). Deretter «Men kom han ikke også for sent på utviklermøtet sist uke og bidro nesten ikke?» (nedgraderer kompetanse). «Joda, men det var fordi han var oppe hele natten og ryddet en feil som kræsjet systemet vårt» (oppgraderer kompetanse, og kanskje også varme). Og så videre. Uten at jeg her har tatt utgangspunkt i gruppeidentitet, ser man forhåpentligvis gangen i økende informasjon tilgjengelig og da forflytning av punktet i det todimensjonale rommet.
Ikke minst gir denne forståelsen mulighet for å klare å korrigere seg selv når man er på villspor. For dette er kun hva folk tror om andre – ikke et mål på hva som reelt i et gitt tilfelle. Når man er bevisst hva man holder på med, kan man også ta seg selv i det i større grad.
Norwegian 
English