Jakob Sverre Løvstad
CTO, Seema
14. mai 2025
Et vanlig spørsmål når vi snakker om mangfold og forskjellige grupper, er på en måte «hva er egentlig sannheten?». I et fagfelt (og et samfunn?) ofte preget av mange følelser, kan det være litt lett å traske avsted i en retning i hodet sitt som ikke er helt rasjonell. Så en litt forankret forståelse av hva som er den fundamentale problemstillingen, kan være greit.
Sånn helt kort fortalt, er det to faktorer ved «menneskets indre» som avgjør hvordan det går i livet: kognitive evner (altså intelligens) og personlighet (ofte målt med et validert verktøy som NEO-PI/Big Five). Det er kanskje ikke så overraskende. Intelligens måler jo da hvor godt hjernen prosesserer informasjon, og testes gjennom å måle oppmerksomhet, abstraksjonsevne, korttidshukommelse (noen liker å ta med langtidsminne også), logisk prosessering, hvor kjapt hjernen jobber og så videre. Så kan man også hive på tester som belyser andre typer resonnering om man virkelig vil gå helt maks nerd i nevropsykologien. I alle tilfeller er det grunnlaget for å løse alle livets problemer på en bedre eller dårligere måte.
Personlighet går på ting som hvor ekstrovert/introvert man er, hvor medmenneskelig, hvor åpen for nye opplevelser, hvor angstfull/nervøs, hvor pliktoppfyllende og så videre. Det er ikke så rart at det har en del å si. Om man holder på å tisse på seg i møte med utfordringer, eller ikke eier evne til å fullføre oppgaver, aldri sier noe eller hva enn, så vil det naturlig nok gjøre noe med hvordan det går i mange situasjoner. For å sette det på spissen, selvsagt. Ofte er NEO-PI/Big Five det man bruker siden dette er den best validerte skalaen (i motsetning til Myers-Briggs fjaset som egentlig bare er noe Tinder føler er relevant).
For den interesserte, kan Robert Plomins bok «Blue Print» være en veldig lett innføring i tankegangen og noe av forskningen bak.
Når det gjelder forskjellige grupper man ofte kategoriserer som mangfold, er «sannheten» at personlighet og intelligens er normalfordelt. Det vil si at noen er den neste potensielle Albert Einstein eller Rosalind Parks, og noen er den neste landsbyidioten, men de aller fleste er midt på treet. Og noen er superkoselige, andre er øksemordere – de fleste «helt ok greie å henge med». Noen har ekstrem gjennomføringsevne, andre vet knapt hvilke oppgaver de burde gjort – de fleste «gjør en adekvat innsats på jobb». Du skjønner greia. Det som kan forskyve fordelingen, er grupper konsekvent utsatt for ekstrem omsorgssvikt, dårlige prenatale forhold eller ernæringssvikt, men det får bli en separat artikkel eventuelt. Og det er noen forskjeller på tvers av kjønn, men det er ikke gigantiske effektstørrelser (også noe som får tas separat en dag jeg har tid).
Ikke minst ser vi at ymse psykopatologi og problematiske personlighetstrekk også er greit likt fordelt. Det er på ingen måte slik at kjønn, legning, politisk tilhørighet, kroppstype, religion eller hva enn gjør deg til noe bedre eller verre menneske, eller mer/mindre forstyrret. Det kan være at selve uttrykket for underliggende sårbarhet (den såkalte p-faktoren, for de som vil lese mer) kommer ut på forskjellige måter grunnet eksterne forutsetninger, men det statistiske blir igjen at vi «alle suger omtrent like mye», uavhengig av mangfoldet vi tilhører, eller ikke.
Det fundamentale problemet hintet til opprinnelig, er dog at oppfatninger av forskjellige grupper ikke er informert av ovenstående forståelse. Igjen, du bør ha skummet gjennom tidligere artikler om «Social Content Model» (SCM) og fordommer, hvor jeg nettopp belyser at vår oppfatning av andre ikke følger normalfordelingslogikken. I dette pleier vi ofte gjennom våre foredrag å advare om det som kalles «single stories» (høres rett og slett bedre ut på engelsk): Fortellingene vi forteller oss selv om andre basert på gruppering, og som er en kilde til mange utfordringer.
Slike fortellinger er gjerne unyanserte og følelsesmessige sterke. Veien er kort til en eller annen form for dom (derav «fordom»). Og ofte er det mye moral inne i bildet («vi er de snille, de andre er moralsk forkastelige») når noe blir ekstra betent. Tenk tilbake til varme-aksen i SCM. Evolusjonært er det hele veldig forståelig, men det er ganske mange grelle eksempler på hvordan dette går galt, også i Norge. Kanskje faktisk tidvis spesielt i Norge hvor vi har en kultur i verdenstoppen på sosial kontroll.
På andre siden har vi også grupper som har et ufortjent godt rykte. Eksempelvis havner kvinner, samer, middelklasse og homofile menn høyt på begge akser i Bye (2015) – se artikkel om SCM. Dette er selvsagt like mye vås som når vi har negative antagelser. Det er like mange kjipe, gale og lite nyttige individer i de nevnte gruppene som ellers, så å overvurdere har heller ingenting for seg.
I dette vil jeg nok en gang oppfordre til å utforske alternative narrativer, å realitetskalibrere fortløpende. Når man får høre en historie om en gruppe eller et individ som er emosjonelt ladet (typisk følger tankeskjevhet), er det greit å stoppe opp og tenke hva den andre siden av saken kan være. Er man på vei inn i et akseptert samfunnsnarrativ som «default», eller er det man tenker faktuelt? Hvilke bevis finnes ene og andre veien? Er det andre faktorer som er årsaken her enn det man tror? Og så videre. Frontallappen må aktiveres for å ikke rote seg bort.
…som et lite, men viktig, PS på slutten: Husk at seleksjon faktisk kan rote med hele normalfordelingslogikken. Om man klarer å rekruttere inn kun «de kule og smarte damene» i en organisasjon, så vil jo den positive fordommen nevnt tidligere være sann. Og om man ser på gruppene i den minst ålreite kvadranten, finner vi også de som er i stor grad selektert nedover rent definisjonsmessig (eksempelvis er etikken «Rusmisbruker» en definisjon som bærer med seg en hel del seleksjon). Og likeledes vil «Folk med høy utdanning» være en definisjonsmessig seleksjon i positiv retning. Dette blir litt selvfølgelig, men greit å bare understreke avslutningsvis for ordens skyld.
Norwegian 
English